20 03 11 To æresmedlemmer, To ildsjeler ga aldri opp Under et møte i Oslo Orlogsforening i 1988 refererte styret til en forespørsel de hadde fått fra Vernepliktige Sjøoffiserers Forening (VSF) om muligheten for å bevare en minesveiper fra Sauda-klassen. Diskusjonen gikk imidlertid fort i retning av ”tenk om marinen hadde tatt vare på noen gamle fartøyer, f eks KNM Stord . . . ” På møtet befant Odd Bergersen seg, han hadde selv vært om bord på sveiperen KNM Kvina i 1958-59. Og slik vi kjenner Odd var han nok bidragsyter til at møtet forlot ”tenk-om”-tenkingen og gikk over til ”kan vi gjøre noe i dag med de som fortsatt flyter”. PÅ møtet tok Odd ansvar for å følge opp henvendelsen fra VSF. Høsten 1988 tok han først kontakt med VSF ved orlogskaptein Buer. Buer fortalte at det fantes en intensjonsavtale mellom VSF og Forsvarsmuseet (FMU) ved Rolf Scheen som på den tid var sjef for FMU. Denne intensjonsavtalen gikk ut på å forsøke å få bevart en av minesveiperne. Intensjonsavtale til tross, Scheen var svært skeptisk på møtet, han hadde rett og slett ikke penger. En annen marinemann ved navn Lars Tobiassen tumlet også med hva som hadde vært og hva som burde skje med marinens fartøyer. Hans historie vedrørende vern av marinefartøyer, startet i sjøheimevernet tidlig på 80-tallet, hvor idéen først gjaldt å redde en eller flere av de syv MTB-ene i Tjeld-klassen. Etter mye om og men satte de amerikanske myndigheter full stopp for dette initiativet. Deretter fanget Lars opp muligheten for at en av våre gamle minesveipere (Sauda-klassen) kunne bli tatt vare på. Lars holdt innlegg om dette på flere SHV-møter, i Forbundet Kysten, Sjømilitære Forum, Forsvarsmuseet, Marinemuseet og ikke minst Oslo Orlogsforening. Våren 1989 holdt han igjen et foredrag i Oslo Orlogsforening. En av deltakerne på dette møtet var Odd. Og nå startet samarbeidet mellom Odd og Lars (hvilket vi alle skal være glade for). Nå starter også den lange marsjen, med oppturer og nedturer. Av det viktigste de gjorde i denne fasen var kontakten de tok med mange, blant annet Sjøforsvarets Forsyningskommando (SFK) og andre relevante institusjoner innen marinen. Men årene gikk. Erfaringen ble at ingen visste hvordan dette skulle håndteres. Det var også en dårlig skjult skepsis ute og gikk. Skulle SIVILE overta et marinefartøy? Dette hadde aldri vært gjort før, og det kunne da aldri gå bra! Også Odd og Lars var i tvil, men kom til at vi må jo prøve. Går det ikke, så har vi i hvert fall prøvd. Problemstilinger de arbeidet med parallelt, var å sikre kaiplass (som de ikke hadde noe fartøy til) De fikk i det arbeidet god kontakt med Oslo Maritime Kultursenter, som var positive. Støtten derfra og også fra Havnevesenet i Oslo var vesentlig for ”skupet” av den kaiplassen M 314 ALTA har i dag. Et annet grep som ble gjort var kontakt med SFK for å prøve å sikre reservedeler. Det resulterte i at i Horten ligger 12 tonn reservedeler blant annet hovedmotor i emballasje og overhalt hjelpemotor med aggregat. De tok også igjen kontakt med FMU som nok var på gli, men mente at skulle dette gå bra, så måtte de fjerne propell og ror. Båten måtte legges til kai for alltid. Hvilket var helt uakseptabelt for våre venner, entreprenørene. Lars og Odd arbeidet også, ikke uten bekymringer, med hva slags organisasjon fartøyet skulle ha, De kom til at det var en fordel at FMU skulle være eier, selv om FMU ikke hadde penger. De begynte også å tumle med vedtektene for fartøylaget. Maksimal kontroll med fartøyet synes å være tenkingen, men dette gir jo også et stort ansvar. Lå de noen gang søvnløse eller ante de ikke hva de hadde gitt seg inn på? Men siden de fortsatt ikke hadde noen båt og ingen penger, var det vel ikke noe å bekymre seg over? Tiden gikk. Erfaringene så langt tilsa at de nevnte herrer måtte endre strategi. De måtte ta kontakt helt til topps Odd og Lars tok nå direkte kontakt med generalinspektøren for sjøforsvaret (GIS). Admiral Prytz, uttalte ”dette ser da interessant ut, jeg tror det lar seg gjøre”, og han sendte prosjektet på høring internt. Vi er nå kommet til oktober 1995. Relativt raskt etter dette ble Odd og Lars innkalt/invitert til møte med Marinens Bevaringsnemnd på Håkonsvern. Det er vel gode grunner til å tro at nettopp en eller annen av sveiperne fra Sauda-klassen ble spesielt fremlagt fra de ovennevnte herrer. Det kom også fram at det var mange andre som var interessert i en sveiper, blant annet Mandal kommune. Beslutningen i Marinens Bevaringsnemd ble at det framtidige fartøylaget skulle få én sveiper og Mandal kommune skulle få én. Mandal trakk seg imidlertid senere. Valget av sveiper endte på KNM Alta, som fortsatt var i operativ drift, og dermed i best stand. Og nå er vi ved den lykkelige slutt på denne relativt slitsomme og dramatiske kamp for å sikre en av marinens fartøyer for blåmyra. Stiftelsesmøtet til Fartøylaget Alta fant sted 12 juni 1995, mens den formelle avtalen med FMU og Fartøylaget ble undertegnet 15 oktober samme år. Deltakere på det historiske stiftelsesmøtet i 1995 var: Kjell Erling Olsen, Hakon Lunde, Christian L’orange, Ragnar Michalsen; Steinar Barken, Hans Petter Bonnevie Lund, Per Christian Haugen, Lars A. Tobiassen, Eirik Bakkum, Hans Borti Salvesen, Odd Bergersen og Per E. Haugen (ordstyrer). Kronen på verket opprant 23 mai 1996, da KNM Alta la til kai i Oslo, på dagen etter 30 års tjeneste, og ble overtatt av det nylig stiftete fartøylaget. Avtalen var at fartøylaget skulle ha ansvaret for all drift og vedlikehold og kunne disponere fartøyet i samråd med museet. På den måten forble Alta et marinefartøy og kunne bære splittflagg, noe som også var både ønske og intensjon. Fartøylaget hadde fått sin båt. Og her slutter soga om de to brave menn som aldri ga seg, og en ny epoke begynte. Fortsatt med de to ildsjeler i ledende posisjoner fram til dags dato. Per E. Haugen

Begrunnelsen for æresmedlemskap leses opp for årsmøte   Odd Bergersen   Lars Thobiassen