Minerydding: Krevende oppgave
Forholdene langs norskekysten er spesielle; åpne havstykker, fjorder og skjærgård.
Bunnforholdene varierer også sterkt - fra de grunneste områder i skipsleden på 15 meter til dyp på flere hundre meter, og med ulike typer vann og saltinnhold som påvirker sikten i vannet. Kombiner så dette med våre særnorske vær, vind- og lysforhold, som ofte skifter fort. Og med store forskjeller mellom Nord- og Sør-Norge. I dette miljøet som NATO-kolleger ofte omtaler som ekstremt - operer Sjøforsvaret. Å rydde miner i norske farvann -det være seg minejakt og sveiping - er derfor en svært krevende jobb. Det også ...

Sjøminer er et billig og effektivt våpen som begrenser manøvringsfrihet og bruk av farvann. Våpenet brukes både offensivt og defensivt. Sjøminer er svært et kosteffektiv våpen for å oppnå det som kalles for Sjønektelse og Sjøkontroll. Evne til minerydding er en helt nødvendig betingelse for å oppnå generell sjøkontroll, og evne til minelegging en tilstrekkelig betingelse for å oppnå sjønektelse.

Det er tradisjonelt tre hovedtyper sjøminer:

-       Kontrollerbare miner – sjøminer, både forankrede og bunnminer som avfyres fra landstasjon.

-       Forankrede miner – kontaktminer og influensminer – vanligvis forankret på dybder større enn 60 m, med minekuppel 2-20 meter under vannflaten. Disse kan angripes med mekaniske sveip hvor forankring kuttes og/eller mine detoneres av sveipets berøring. Forankrede influensminer kan også angripes med influenssveip (magnetisk/akustisk).

-       Bunnminer – influensminer – vanligvis på dybder grunnere enn 60 m. Fyringsmekanismen kan være bare:
1     Magnetisk
2     Akustisk
3     Trykk

Nyere miner kan ha en stor variasjon av andre fyringsmekanismer som for eksempel UEP (Underwater Electical Potential) og ELFE (Extra Low Frequency Electro Magnetic). UEP er det galvaniske elektriske potensial mellom forskjellige legeringer på et skrog i saltvann (kan måles på lang avstand). ELFE er svært lave elektromagnetiske frekvensforskjeller mellom skrog og akslingsrotasjon på stålskrog.

Det er produsert en enorm mengde sjøminer på verdensbasis. De aller fleste er av ”gammel” type og har sensorer med en kombinasjon av magnetisk og akustisk med skipsteller (krever et antall aktueringer/passeringer). De kan også være periodevis inaktive. Angripes med influens sveip.

Ettersom teknologien har blitt tilgjengelig og svært billig, har mange av de store sjømineproduserende landene sett at mange sjøminer med gammel teknologi kan erstattes av få og mye mer effektive sjøminer. Dette har medført at ”gamle” sjøminer i dag er solgt på ”billigsalg”. Det er i dag ingen som har oversikt over hvor mange og hvor de utrangerte sjøminene er i dag. Man tror at betydelige mengder sjøminer er solgt på ”svartebørsen”. Det er derfor sannsynlig at miner med ”gammel” teknologi vil utgjøre en betydelig trussel også i fremtiden.
Felles for alle typer sjøminer er at aktive mottiltak som minesveiping må utføres med sikkerhet for den som sveiper i fokus, samtidig som selve sveipet som slepes i trygg avstand bak fartøyet/sveiperen må være effektivt mot minetypen som skal sveipes. Det er derfor viktig at sveiperen (selve fartøyet) er så usynlig for minen som mulig samtidig som at eventuelle minedetonasjoner som blir satt av pga sveipet ikke skader eget fartøy. Sveiperen er derfor tilnærmet umagnetisk, har svært redusert akustisk egenstøy og være robust konstruert slik at den tåler litt ”juling”.

Alle sveip taues av minesveiperen.

-       Mekaniske sveip – Oropesa – er vaier med påmonterte ”kuttere” statiske eller eksplosive, som spres ut ved hjelp av oter. Det kalles dobbelt ”O” når det spres til begge sider.

-       Magnetisk sveip er en elektrisk kabel som kan settes i kjølvannet (MMk5A) eller ved hjelp av vaier og oter føres ut i en halvsirkel – loop – som kan være åpen (MMk6A) eller lukket (MMk6H). Ved å variere strømstyrken og retningen på strømmen, settes opp et magnetisk mønster som tilpasses minens fyringsmekanisme.

-       Akustiske sveip lavfrekvent (AMk6B), audiofrekvent (AMK4V) eller eksplosivt (AXMk3) som programmeres til å gi lydbilleder som vil aktivere minen.

-       Trykk miner sveipes ved at man sleper prammer fylt med flytelegemer over minen.

I klassiske operasjoner kombinertes sveipene for å produsere et totalt influens billede likt et skip og styrt mot minens avfyringsmekanisme, for å sveipe minen. Den vanlige kombinasjonen var magnetisk/akustisk.
Marinen har i dag utviklet et datastyrt influens- minesveip ELMA/AGATE. Dette er i prinsippet to forskjellige sveip, ett magnetisk (ELMA= ELektro MAgnetisk) og ett akustisk (AGATE= AirGun And Transducer Equipment), som satt sammen skaper en komplett skipssignatur rundt sveipet. Influenssveipet brukes i dag av den nye ALTA-klassen minesveipere. Sveipet brukes forenklet sagt i to forskjellige ”moder”. Den klassiske metode - MSM – ”Mine Setting Mode” benyttes når vi har noe informasjon om hvilken minetype vi kan forvente som trussel. Da settes sveipet mot bestemte minetyper med bestemte sensorer med bestemte settinger. Dette er helt likt med tradisjonell influenssveipeing, hvor målet er å sveipe alle minene i et bestemt område.
Den andre og nye måten å tenke på, som ELMA/AGATE nå utnytter, er å produsere en bestemt fartøyssignatur – TSM –”Target Simulation Mode”. Denne metoden er revolusjonerenede innen minemottiltak teknologi. Denne metoden brukes når vi ikke har tid til komplett rydding og/eller informasjon (etterretning) om minetrusselen er liten eller ikke tilgjengelig. TSM-sveiping etterligner magnetisk og akustisk influens for ett bestemt fartøy eller fartøysklasse så godt at det etter en TSM-operasjon vil være trygt kun for dette fartøyet eller fartøysklassen, å passere det minefarlige området. TSM er meget kosteffektivt, men ikke tilstrekkelig for komplett minerydding. Med denne nye teknologien gir ELMA og AGATE muligheten til å være mer spesifikk på hva vi ønsker å oppnå, ved at vi har god kontroll på den influensen som sveipet produserer, enten det er MSM eller TSM.

Sikkerheten til sveiperen gies vanligvis prioritet ved at sveipet programmeres slik at mønstret har liten utbredelse. Dersom taktiske og operasjonelle disposisjoner krever større produktivitet, tilsidesettes sikkerheten overensstemmende.

I tillegg til den klassiske minesveiper er det utviklet metoder for minejakt hvor sonarer benyttes for å finne minene både på bunnen og i vannvolumet. Minejakt-fartøyene benytter froskemenn (minedykkere) og fartøyets sensorer som sonar, ROV o.l. til å identifisere, uskadeliggjøre, flytte eller ødelegge miner.
Innen minejakt som er den komplementære mineryddingsteknikken sammen med minesveiping, så ligger KNM med OKSØY-klassen helt i forkant i NATO sammenheng. Nye og moderne sonarer og andre sensorer, minedykkere med stor kapasitet (80m dybde), og fleksible plattformer er Norge etterspurt i de stående NATO-styrker. Den autonome undervannsfarkosten (AUV) HUGIN MR 1000, er det nyeste innen minerekognosering. Det er en slags ubemannet ”miniubåt” som uten kontakt med moderfartøyet (minejaktfartøyet) kan sendes ut på oppdrag for å kartlegge store områder på egenhånd. Hugin programmeres da før sjøsetting hvor hun får deltaljbeskrevet hvor hun skal og hva hun skal gjøre før hun 12timer senere kommer ”hjem” igjen. Informasjonen blir da gjennomgått, og minekontakter blir plottet og videre arbeid vurderes. Eventuell minerydding blir deretter gjennomført med minejaktfartøyet på de kontaktene Hugin ”rapporterer”. Denne nye kapasiteten har nå stor fokus i våre operasjoner og i NATO generelt.

Norge har også utviklet en slags ”engangs”-ROV for hurtig tilintetgjøring av miner som enten oppdages på sonar fra enten minesveiperen eller minejaktfartøyet, eller som blir sveipet uten at minen detoneres –og blir en drivende mine. Denne kalles ”One-shot” og er som et undervannsmissil. Den sendes direkte ut i sonarstrålen og styres på samme måte som en tradisjonell ROV. Hovedforskjellen er at den er for ”engangs-bruk”, er ”billig” og vil med sprengstoffet den har i fronten kjøres rett inn i minen og sørge for at minen sympatidetonerer.

De norske minerydderene av ALTA-klassen (Minesveipere) og OKSØY-klassen (Minejakt) har revolusjonert minemottiltak teknologien i NATO. Norske mineryddere er derfor et ettertraktet og viktig element i NATO Response Force - NRF -  og den stående minerydderstyrken SNMCMG1 (Standing NATO Mine Countermeasures Group One).

Hans Borti Salvesen
Drivende mine skal uskadeliggjøres
Ladningen er lagt
Lunta brenner
En vellykket avslutning
 
 
 

 
KREVENDE:
Minerydding stiller strenge krav til nøyaktighet og godt sjømannskap. Her setter mannskapet ut en flottør, som skal holde sveipet konstant på en gitt dybde.
SETTES AV:
En mine er funnet og kan uskadeliggjøres. Flottøren er ringet inn. Dette er KNM Kvina i Sauda-klassen, som nå er hugget opp.